| ID: SASf-001.3301 |
Kommune: ukjend |
Distrikt: ukjend |
Motiv: Portrett | Årstal: ukjent |
| Dato | Navn | Kommentar |
|---|---|---|
| 21.11.2021 | Dag Ole Teigen | Hei, bakeren til venstre på bildet er min oldefar Ole Teigen og bildet er tatt på Fiskå i Vanylven, utenfor det såkalte O.B.-huset ved dampskipsbrygga. Ifølge min grandtante Svanhild Rusten, Ole Teigens datter, het mannen til høyre med riflen Tunold. Tunold har jeg dessverre ikke mer informasjon om, utover at han skal ha vært kommet tilbake fra rypejakt da bildet ble tatt. Her er en minibiografi jeg tidligere har skrevet om oldefar Ole Teigen (en tidligere versjon av samme biografi er tidligere sendt inn og publisert i forbindelse med et annet bilde av Ole som også finnes i Storegjerde-samlingen): Ole Teigen Ole Teigen ble født 6. juli 1885 og vokste opp på gården Teigen på Åheim i Vanylven. I tillegg til Ole selv bestod søskenflokken av den eldre søsteren Mattea og den yngre broren Hans. Som baker arbeidet Ole flere steder i Vanylven. I en tid arbeidet han på Slagnes, samtidig som Inger Hagerup bodde på loftet over bakeriet. Når hun i erindringsboken «Det kommer en pike gående» omtaler «verdens muntreste baker» kan det være ham hun skriver om. For øvrig arbeidet han også en tid ved Bergensbanen. Ole Teigen var en humørfylt, omgjengelig og dyktig baker, som blant annet ble kjent for de gode rugkavringene. Fysisk var han en stor mann, som kunne bære to 100-kilos melsekker samtidig fra kaien og til bakeriet, og som spøkte med at venstrehånden var «seks måneders sykehus» og høyrehånden «selveste døden»! Ole var imidlertid glad i sang og musikk, og fysikken hindret ham ikke i å utøve stepping, noe som skal ha vært like imponerende som det var underholdende. Han leste og sang for barna, og den rungende latteren var aldri langt unna, heller ikke i krevende tider. I 1912 giftet Ole seg med Emma fra Fiskå. Sammen fikk de seks barn: Andreas (1913–1984), Sivert (1915–1940), Dankert (1918–1992), Elisabeth (1922–2012), Odd (1924–2012) og Svanhild (1928–). Både Sivert og Dankert ble i ungdommen rammet av tuberkulose. Sivert døde like før jul i 1940. Ole Teigen var sterkt preget av barnas sykdomsperiode. Familien flyttet fra Åheim til Fiskå på begynnelsen av 1920-tallet da Ole ferdigstilte Teigheim – familiens nye hjem i gamle Fiskå sentrum. Her var det bakeri og utsalg i kjelleren, og overnattingsmuligheter i andre etasje. Arbeidsløsheten i mellomkrigstiden tvang familien til å flytte fra hjemmet, men etter ti dramatiske år overtok familien huset igjen i 1941. Ole likte å være pen i tøyet, men ettersom økonomien ikke var den beste, var klesskiftene få. Under krigen reiste Ole til Oslo for å besøke sønnen Sivert, som hadde tuberkulose. Da Ole kom gående, trodde kameraten til Sivert at Ole var en «kakse», men i virkeligheten hadde han nok bare så vidt råd til reisen til hovedstaden. Ole hadde to hatter – «bestehatten» og «arbeidshatten». I forbindelse med slakting av en gris tok han en gang feil av disse to. Slik gikk det til at Ole Teigen slaktet gris med bestehatten på hodet. Hans verste frykt var å bli kilt, et fenomen som tilsynelatende har gått i arv i generasjoner! Politisk var Ole tilhenger av Arbeiderpartiet, og en glødende motstander av nazismen. Under krigen tilbragte han en del tid i Ålesund, som ble kjent som «Lille London» med bakgrunn i motstanden og flukten til De britiske øyer. En kamerat som var skipper for redningsskøyta inviterte Ole om bord for å høre på radio en februarkveld i 1943. Ole Teigen kom aldri om bord i redningsskøyta. Dagen etter ble han funnet druknet i Ålesunds havn. Klokken tålte ikke vann og stoppet kvart på syv – ett kvarter før kameratene hadde avtalt å møte hverandre. Ole Teigen ble 57 år gammel. |